Medjugorje og jomfru Maria
 |  |
|---|---|
 |  |
 |  |
 |  |
 |  |
 |  |
 |  |
 |  |
 |  |
Med Pisak Reiser til Jomfru Maria! — og Medjugorje!
På vei til Mostar stoppet vi i den spesielle byen Medjugorje. Fra Pisak Reiser.no sin reisebrosjyre for 2017 har jeg lånt følgende: «Frem til 1981 var Medugorje en liten landsby i all hovedsak bebodd av kroater. I dag er det en by med nærmere 5000 innbyggere og et hopetall av overnattingssteder. Hvert år kommer det hundretusener av pilegrimer hit fra hele verden.
Siden 1981 har 32 millioner kommet til denne lille byen oppe i fjellene. Hva skjedde? Jo, den 24. juni 1981 var det seks barn som var ute og gjetet sauer. Plutselig så de en ung kvinne som lignet Jomfru Maria som holdt et lite spedbarn på armen. Hun gjorde tegn med hånden slik at de skulle komme nærmere, men alle var redde og ingen våget å nærme seg. Dagen etter bestemte de seg likevel for å gå tilbake. Hvis det virkelig var Jomfru Maria fikk de kanskje se henne igjen.
Denne dagen regnes som den første virkelige dagen for åpenbaringene, for denne dagen snakket hun med dem. De tre neste dagene samlet massevis av mennesker seg på en høyde bak Medjugorge. En kveld lyste ordet «MIR» over himmelen i store, lysende bokstaver. MIR betyr fred. På en høyde rundt byen var det tidligere reist et kors, og rundt dette korset så de nå underlige lysskjær.
Åbenbaringene gjentok seg regelmessig klokken ti over halv på syv om kvelden denne sommeren og en time før om vinteren. Frem til 1985 hadde barna mer enn 2000 visjoner,
Den romersk-katolske biskopen i lokalsamfunnet satte spørsmålstegn ved hele saken. Like før disse synene hadde kommet, hadde han nemlig prøvd å kvitte seg med en rekke fransiskanermunker som hadde virket i området. Disse hadde - etter biskopens oppfatning - dårlig innflytelse på befolkningen. Dessverre for biskopen fikk disse sterkere støtte etter barnas syner, og ble derfor vanskeligere å bli kvitt.
Fenomenet er ikke offisielt anerkjent av den katolske kirken. Det er opprettet en kommisjon som skal legge frem en innstilling for paven om hvordan kirken skal stille seg.»
Langs ene kirkeveggen satt det flust av katolske prester med skilt om hvilket språk de snakket, og her kunne tilreisende be om syndsforlatelse — på bosnisk, engelsk, tysk, fransk etc.
Jeg er jeg vel mer kjent for å ha prøvd å sykle på vannet enn å tro på Jomfru Maria, og mener vel at psykologene like godt kan ta seg av slike private saker. Men uansett kommersiell virksomhet, Big Business og tro og ikke tro, har denne dansen rundt gullkalven skaffet landsbyen kjærkommen økonomisk vekst, arbeidsplasser og framtidshåp. Ikke verst det heller!